Noen refleksjoner fra 2025.
Desember har en egen evne til å senke tempoet i meg. Ikke nødvendigvis i kalenderen, for den er jo like full som alltid, men inni hodet og hjertet. Det er som om året hvisker: "Nå kan du se deg tilbake. Nå kan du kjenne etter."
Og når jeg gjør det, kjenner jeg at 2025 har vært et krevende, men givende år.
En av tingene jeg faktisk er stolt av, er at jeg gikk ut av skolen med en B i digital markedsføring. Det er ikke karakteren i seg selv, men hva den representerer: at jeg valgte å satse på noe jeg brenner for, og at jeg turte enda en gang. Det ble starten på en reise som har strukket seg langt forbi det faglige. Jeg har vokst – som "hjelper", som kreativ, og som menneske.
Jeg reiste helt alene – og kom hjem med kofferten full av gode minner.
Et av årets store øyeblikk for meg var å reise helt alene på et juleevent for gründerdamer.
Jeg var nervøs og spent, men jeg dro. Og det ble en av de fineste opplevelsene dette året:
* ekte og nære samtaler
* nye vennskap
* læring jeg trengte, og som traff
* og en følelse av at jeg hører hjemme her, blant andre kvinner som også bygger noe eget.
Jeg er så stolt av meg selv for å gå ut av komfortsonen, og takknemlig for det jeg fikk tilbake.
Sorg, glede og kjærlighet, hånd i hånd
2025 har også vært tungt. Jeg har mistet to fine kusiner i løpet av året.
Sorg har en merkelig måte å bremse alt på. Plutselig betyr menneskene rundt deg enda mer, og tiden blir mer dyrebar.
Jeg og mannen min har kommet nærmere hverandre enn vi har vært på lenge.
Det er rart hvordan motgang noen ganger skreller vekk alt det overfladiske og lar det viktigste stå igjen. Vi har ledd, grått, og kranglet litt som vanlige folk, men vi har valgt hverandre, igjen og igjen, hver eneste dag. ❤️
Når du blir trykt ned i dritten, er det lurt å ikke henge med hodet.
Jeg har hatt dager i år hvor jeg har følt at livet og businessen presset meg fra alle kanter. Der jeg kjente at jeg stod i dritt opp til halsen. Men én ting har vært annerledes i år:
Jeg hang ikke med hodet.
Jeg lot meg ikke kneble av negative stemmer, ikke en gang de som prøvde hardest.
For de som trodde de skulle senke skuta mi?
De feilet.
Også i år.
For jeg har stått stødigere enn før, reist meg raskere, tatt smartere valg.
Og jeg har kommet lenger.
Både som kvinne, som menneske og som businesseier.
2025 har lært meg at vekst ikke alltid ser pent ut.
Det er ikke bare pene notatbøker, strukturerte planer og perfekte rutiner.
Noen ganger er det tårer, tvil, tøffe samtaler og stille øyeblikk hvor du innser at du må justere kursen din.
Men 2025 lærte meg også dette:
❤️ Jeg er sterkere enn jeg tror.
❤️ Jeg kan stå alene når jeg må, og sammen når jeg vil.
❤️ Jeg bygger en business som passer meg, ikke en rolle jeg må presse meg inn i.
❤️ Og jeg kan ta plass uten å miste meg selv.
KJÆRE DEG!
Hvis du står et sted i livet hvor du føler at du kjemper hardt, eller kanskje står litt fast, så vil jeg si følgende:
Du trenger ikke være perfekt for å være på vei.
Du trenger ikke ha kontroll på alt for å vokse.
Du trenger bare å fortsette å gå, steg for steg, i din retning.
Jeg vet ikke helt hva 2026 bringer, men en ting vet jeg helt sikkert:
Jeg skal inn i det året med ryggen rak, hjertet åpent, og en tro på at det beste fortsatt ligger foran meg.
Helt til slutt vil jeg dele en tekst av Ina Wroldsen. Hør den gjerne der du hører musikk.
Desember.
Det er kaldt i nord, vi er et været folk.
Og vi er vant med snø og is.
Når mørket kommer, står vi klare og armert.
Med stearin og lenkelys.
Begynner å smile bredt til fremmede med trær.
Plutselig liksom.
Vi er rare oppi her.
Desember er litt melankolsk.
Det blir litt sånn når man er langt nord.
Folk, fall på kne.
Det er mange mil å gå mot vår igjen.
På radio synger barnekor igjen.
Om en fred på jord.
Folk, fall på kne.
Og alle kjenner på de nære ting.
Og når desember sprer seg rundt omkring.
Våkner noe i meg som en fugl.
Det begynner å ligne på jul.
Det er kaldt i nord, men vi har klær for det.
Vi er ikke redd en vinterstorm.
Gir ingen cookies til en værfast nissefar.
Vi ber ham inn hvor det er varmt.
Husene fylles av familie og smil.
Vår ro er alltid ispedd isbiter av tvil.
Jeg hever glasset mitt mot nord.
Det kom ingen gjeter helt hit vi bor.
Folk, fall på kne.
Det er mange mil å gå mot vår igjen.
På radio synger barnekor igjen.
Om en fred på jord.
Folk, fall på kne.
Og alle kjenner på familiebånd.
Og når desember tar min kalde hånd.
Våkner noe til liv som en fugl.
Det begynner å ligne på jul.
